Hovedlinjer i sykepleierutdanningen i Norge

Hovedlinjer i sykepleierutdanningen i Norge

Sykepleierutdanning ble vanlig først mot slutten av forrige århundre, og i starten var den kun på ett år, men en del år senere ble den tre årig. Sykepleierforbundet ble stiftet i 1912, og de startet raskt arbeidet med å få til tre årig utdanning på generell basis, og sikre at den ble enda bedre år for år. I starten måtte man betale for både bøker og egen sykepleieruniform, men så fikk man både kost og losji. Utdanningen var lagt opp etter en slags lærling praksis, slik som i dag. Forskjellen er kanskje at de raskere kom inn i et miljø, der man allerede fra første dag ble regnet som en av personalet.

Men de fleste var ikke klare for de oppgavene de stod ovenfor, og ble pålagt alt for vanskelige oppgaver som de ikke kunne mestre. Denne praksisen varte helt fram til 1970-tallet. Det er nesten en skam å tenke på at ikke utdanningssystemet tok tak i dette langt før. Fra 1939 var det 8 timers arbeidsdag, 6 dager i uka.

Andre problemer var at det rett og slett var for få lærere til utdanningen. Sykepleierne var ikke godt nok utdannet, og det var stadig et manglende engasjement fra myndighetenes side. Derfor utdannet Sykepleierforbundet selv sykepleiere innen offentlig helsearbeid, administrasjon og pedagogikk.

Men da staten gikk inn og tok over ansvaret for utdanning av sykepleiere på 1980-tallet, ble de vitne til store endringer. De fikk blant annet samme vilkår som de andre studentene. Først i 1987 ble sykepleierutdanningen sammenslått med de andre helsefagutdanningene, og senere også da alle høyskolene ble slått sammen.

Det har senere vært viktig å gjøre utdanningen bedre. Ved hjelp av forskning, kunnskap og prinsipiell forståelse ble sykepleierutdanningen stadig bedre på slutten av århundret. Det var viktig å kartlegge praksisen, slik at man kunne sammenligne den med teorien. Det har satt større krav til utdanningen, og en mer profesjonalitet i hele fagfeltet. Det betyr økte kompetansekrav og bedre utdanning og bedre lønninger.

Det ble deretter mer forskning basert på denne praksisen, og teori ble viktig i utdanningen. Det ble trukket inn enda mer filosofi og etikk i utdanningsprogrammet. Det ble også viktig å sidestille leger og sykepleiere, slik at ikke lenger sykepleierne skulle oppfattes som legenes assistenter. Det har ført til større respekt og forståelse fra alle hold. Det har blitt enklere å være sykepleier enn noen sinne.

I de senere årene har det blitt lagt mer på den kliniske sykepleieren, altså en sykepleier med spesialkompetanse innenfor et felt. Styrking av disse nivåene inne for sykepleierutdanningen vil kunne hjelpe omsorgen å holde sykepleiere i praktisk arbeid, og ikke over i administrative oppgaver. Da ville utdanningen blitt bedre og ikke minst arbeidet ute i alle kommunene og sykehusene landet over.

 

dante