Hvorfor er medisiner så kostbare?

Hvorfor er medisiner så kostbare?

Vi leser ofte om medisiner og behandlinger som har en astronomisk høy pris. Noen ganger kan det fremstå som at det offentlig ikke dekker noen kostbare medisiner, men det er faktisk svært mange medisiner med en pris på 100 000 eller mer per pakke som det offentlige finansierer hvert år.

Men det mange fortsatt lurer på er hvorfor noen medisiner i det hele tatt koster så mye. Uansett hvor vanskelig det er å fremstille et spesifikt kjemisk stoff, kan det vel ikke være nødvendig at noen få piller koster flere hundre tusen eller en million?

Grunnforsking og andre store investeringer

Når du skal lage en ny medisin er det aldri helt åpenbart hvor man skal begynne. I mange andre bransjer er mye gitt, og det meste av produktutvikling har noe å bygge på. Hvis du for eksempel kjøper noen Vagabond sko av høy kvalitet, så bygger akkurat det produktet på mange års produktutvikling.

I noen tilfeller gjelder dette selvfølgelig også for medisiner, men samtidig er det ofte at utvikling av en ny medisin begynner helt fra scratch. Både medisinselskaper og andre virksomheter bruker svært store beløp på såkalt grunnforsking, som egentlig handler om at forskere relativt fritt prøver å finne nye veier til en løsning. Det er ikke sikkert at denne forskningen gir noe som helst resultat, og de få vellykkede medisinene som blir resultatet må dekke mye grunnforsking.

Små brukergrupper gir høye kostnader

Mange av de ekstremt dyre medisinene er tilpasset svært sjeldne sykdommer eller syndromer. Dette gjør at produsenten kan selge en svært begrenset mengde av medisinen, og derfor må prøve å dekke alle sine utviklingskostnader via de få doser som selges. For medisiner som er ment for massemarkedet, som hodepinetabletter og tilsvarende, har produsenten mulighet å spre sine kostnader på mange flere kunder.

Noen selskaper drar nytte av monopolsituasjoner

I noen få tilfeller er det selvfølgelig også slik at selskaper med monopol på behandling for en spesifikk sykdom tar seg ekstra godt betalt, kanskje utover det som strengt tatt kan rettferdiggjøres med tanke på utviklingskostnader. Dette skaper etiske problemer, og spesielt i fattige land kan det være et spørsmål om liv og død. Enkelte land, som for eksempel India, har gått så langt som å godkjenne at kopimedisiner produseres uten at den opprinnelige produsenten får noe erstatning for det.

Finnes det noen annen måte?

Spørsmålet er om det er mulig å organisere produksjon av medisiner på noen bedre måte, som hadde gjort legemidler tilgjengelige for flere til en rimeligere pris. Det er dog vanskelig å se for seg at noen form for regulering skulle være løsningen. Private aktører er vanligvis flinkest til å drive innovasjon, og utvikling av nye medisiner er et område som er ekstremt avhengig av innovasjon.