Forskning og praksis i helsetjenester

Forskning og praksis i helsetjenester

Helt siden sykepleien ble egen vitenskap i Norge på 1980-tallet, har forskning på dette området økt i samme takt. I dag er det et tydelig mål å utvikle den kunnskapsbaserte forskningen og videreføre den og ta den i bruk. Det er fortsatt en god vei å gå, og spesielt er det diskutert hvor vidt man får til å benytte seg at forskningen i det praktiske virket. Og forskningen har også påvist en god del hindringer for nettopp dette.

Samtidig ruller debatten om hvor vidt konseptet rundt kunnskap som «bevis» er godt nok både fra et filosofisk og profesjonelt synspunkt. Det er nettopp forskjellen på utdanning og praksis som er utgangspunkt for mye av forskningen. Et problem er at forskningen ikke tar forbehold om at helsetjenester i stadig større gra er underlagt et enormt press på effektivisering.

Det er mange aspekter som gjør at det er vanskelig å benytte ny vitenskap og forskning inn i en løs hierarkisk organisasjon som mange helsetjeneste-foretak er. Lederen sitter med papirarbeid for det meste av dagen, og pleierne er skåret ned til det minimale.

I tillegg er det mange som klager over det som kalles «taus» vitenskap, et uttrykk for en lærdom som sitter i hendene og som ikke muntlig blir lært videre fra generasjon til generasjon. Det betyr at mange nye sykepleiere sitter på veldig fruktbar kunnskap, men ikke får brukt den slik de vil, på grunn av at de bruker for lang tid til andre ting.

Dessuten er det også en motstand mot ny kunnskap i forhold til generasjonsskiftet. Det er større motstand jo eldre pleierne er, som kanskje nettopp har klart å bli fortrolig med forrige system. Slike stadige endringer gjør at ledere mister integritet og at nye pleiere ikke får den opplæringen de sakl ha.

Desentralisert politikk er også et problem, da det er vanskelig å få fatt på de midlene man trenger for å drive helsetjenesten ordentlig. Kostnaden blir ført over på sluttbrukeren, som i bunn og grunn har krav på et minimums-tilbud. Hvor pengestrømmene går er vanskelig å kontrollere, i stedet for at det ble gitt en sum til hver kommunale enhet.

For lite system og for mange arbeidsoppgaver, blandet med en høy sykemeldings-prosent, gjør at ledere sliter med å få tatt i bruk den økte kompetansen som de ansatte har tilegnet seg gjennom høyere utdanning.